«Strange colour blue» synge Sivert Høyem i ein av sine slagerar. Eg konne tenkt meg å lagd ein låt om fargen rød.
Fargen rød.
Lidenskapens farge. Kjærlighetens farge. Intensitetens farge. Blodsmak i kjeften. Pumpå går. Hjerta slår. Svetten sile. Fjeset e rødt. Gi alt du har! Temperament. Sinne. Glede.
Og drakten. Drakten e rød.
Tenk på dei største. Dei i England. Dei og e røe. (Nå e det jo ingen hemmelighet at eg smugheie på Stoke. Det e jo litt rødt inni stripedraktane derras og.) Men ja. Tebake te England. Passion. Love. Hate. Historie.
Og te Bergen. Uffda. Men Brann Stadion ein seine kveld i flomlys og uten Corona. Det e mektigt. Det e svært. Kjærlighet og Hat. Blod e tjukkare enn vann. Rødt over heila fjølå!
Dåkker ser tegningen?
Rødt.
Eg vett ikkje heilt kor min kjærlighet te Vard egentlig komme fra. Kanskje va det storebror sine avisutklipp. Bildene av Egil Severeide og Paul Reine på veggen over sengå. Kanskje va det fordi Vard va størst i verden. I hvert fall i Haugeby. I akkurat dei årene eg blei store nok te å klatra over gjerdet på stadion for å panta flasker. Kanskje va det fordi dei eg ikkje va kompis med hjemma i høyblokkene ropte «heia Haugar». Kanskje va det fordi gatelaget me alltid tapte for. Dei fra Djupaskar og Sørhaug. Vespestad og Ihle og gjengen. Alltid ropte «Heia Djerv». Kanskje va det fordi Vardlegenden Magne Åsheim slentra inn i klasserommet mitt direkte fra Lerarhøgskulen og hadde meg et par år på Haraldsvang? Ka fag det va? Huskakje. Men hallo. Magne Åsheim!
Eg vett ikkje heilt ka den egentlige grunnen va.
Foto: Samuel Svendsen.
Men eg tror det va fordi drakten va rød. Og blå. Som flagget eg løfta mot himmelen på 17 mai. Og fordi eg ittehvert blei med bestekompisane. Bort te Solvang skole. Og blei med på knottatrening. Spilte med den røde drakten. Kjente på «gassen» det gav. Inn på Vardhuset. Blei tatt i mot med åpne armar. Blei eindel av familien. Vardfamilien. Som har vært der heile veien siden. Som slapp meg og Eiden te med gitarar og lokale låtar når Kronprinsparet sparka ball i Vardhallen. Som henta meg inn backstage for å spre glede itte opprykk. Eller som smile og ler om eg treffe di på Amanda eller på ei boligmessa. Vardfamilien.
Joda. Klart det e sånn i alle klubbar. Håpe eg. Eg har hatt kidså mine i både Djerv og Haugar. Gode klubbar med fantastiske opplevelsar og flinke voksne. Eg klappe for di. Står på sidelinjå og rope på det laget di spille for.
Men det e noe med den fargen. Den røde fargen. Den røde drakten.
Tebake te låten eg åpna med forresten. Kanskje det komme ein rød låt fra meg ein dag. Imens kan dåkker kosa dåkker med ein låt som blir spilt på Vard sine hjemmakampar. Og på radio over heila landet. Ein låt eg e stolt av. Lika stolt som av klubben i mitt røde hjerta. Heia Vard gode venner!
Skrevet av Helge Toft
