Skrevet av Sigmund Hansen
Det var en gang en ung eritreer som hadde flyktet fra et diktatur. 27 år gammel kom Eyasu Gebreselase til Haugesund, i 2007.
Gjennom NAVs Flyktningtjeneste ble han introdusert for Vardmodellen og daværende leder, Cecilie Brekke Strand. Her ble han med på fotball, tok dommerkurs og ble en aktiv og habil dommer. Språktrening og kjennskap til distriktet fikk han på kjøpet.
– Hvor er Skjold? kunne han ringe Eddie Sternhoff eller andre i Vardmodellen kvelden før han skulle dømme en kamp i Grinde.Eyasu fikk etterhvert bruk for sin bachelor i matematikk som vikarlærer. Og så ville han utdanne seg videre. Ferden gikk til Stavanger. I dag er Eyasu petroleumsingeniør i oljehovedstaden.
– Vard og fotballen ble min bro inn til det norske samfunnet, sier Eyasu.
Det viktigste
Oddbjørn Skartun er klar på hva som er Vardmodellens viktigste oppgave: Det er å få barn og deres foreldre som kommer fra andre land til å trives – til å bli integrert best mulig gjennom fritidsaktiviteter i Haugesund. Vardmodellen tilbyr integrering gjennom fotball, men viss barna finner ut at de heller vil drive med en annen idrett, hjelper Vardmodellen de med det. Fotball, svømming, karate eller ballett – det spiller ingen rolle. Og i de seinere årene feirer han et aldri så lite gjennombrudd for Vardmodellen: Nå kommer jentene.
– I mine to og og et halvt år som leder, har vi integrert i våre lag 15 – 20 barn hvert år.
Historisk sett har det vært utfordrende å integrere jenter. Vi har jobbet målrettet for å nå ut til jentene, og nå virker det som om vi har knekt koden. Det siste halvannet året har halvparten av de vi har integrert vært jenter. Det har tatt tid med jentene, men nå er vi der. Foreldrene skjønner at Vard er et trygt sted å være også for jentene. Fotball er ikke bare for gutter, slår den pensjonerte fotballspilleren fast.
Feiring 27.november
Fredag 27. november er 25 års jubileumsfestdag for Vardmodellen – med turnering, showkamp i Vardhallen og lunsj med inviterte gjester.
Oddbjørn kombinerer medisinstudier med en 25 prosents stilling som daglig leder. Aktiviteten er økende i Vardmodellen. Vardmodellen har i dag to tiltak:
«Første trening i Vard» er for barn og unge fra fire til 19 år. Barna blir integrert i ordinære lag i Vard og får seg venner og nettverk, lærer språk og kultur, samtidig som de får en sunn fritidsaktivitet. Barna får økonomisk støtte til kontingent, fotballskole, akademi og utstyr. Ved behov får barna en idrettskontakt som kjører til og fra trening, samt blir en nær støttespiller for familien.
«Åpen Hall» er et tiltak for ungdommer/ voksne fra 16 år og oppover. Dette er en stor treningsgruppe der 20 – 30 unge menn og folk som har bodd i Norge noen år møtes til uhøytidelig ballek hver uke. På turneringene Vardmodellen arrangerer for de kan det komme både 60 og 70 ivrige ungdommer og voksne.
– Her går det i engelsk, litt norsk og flere andre språk. Trykket er stort – det er underholdning, samvær og moro. Opplegget er romslig: Vard stiller hall og utstyr til disposisjon, resten ordner de som møter opp. Noen norske venner slenger seg også med. Terskelen er lav for å være med.
En ny vår?
Selv den økonomiske situasjonen for Vardmodellen, som ofte har vært en hodepine, har bedret seg den siste tiden. Oddbjørn Skartun forteller om godt samarbeid med ulike offentlige organ – Haugesund kommune, Flyktningtjenesten, Breidablik kompetansesenter – og ikke minst andre foreninger, særlig Røde Kors.
– Fotball og miljøet i Vard er det viktigste fritidstilbudet for mange av barna som blir med, sier Oddbjørn Skartun.
Jeg tror vi rett og slett utgjør en forskjell.
Vi får stadig tilbakemeldinger om at «det er kjekt på fotball». Her får barn og unge fra mange land aktivitet og venner.
– Hva med de voksne, foreldrene?
– Vi jobber målbevisst med å få dem «på banen». De kommer ofte fra kulturer der det ikke er vanlig at foreldrene engasjerer seg i barns fritid og lek. Vår erfaring er at noen foreldre engasjerer seg og blir viktige støttespillere for de enkelte lagene. Andre har ikke knekt «dugnadskoden», som jo er viktig rundt en klubb og et lag i Norge. Vi har dessuten fire-fem norske frivillige som henter og bringer og som fungerer som støttekontakter for hele familier. Her har vi plass til flere frivillige voksne.
– Hva er din visjon for Vardmodellen?
– At vi får muskler, menneskelige og økonomiske, til å vokse oss større og bedre. Slik at vi kan utvide arbeidet, jobbe enda spissere inn mot barn og unge som trenger å høre til et sted i fritiden. Barn og deres familier fortjener å trives i det nye landet de er kommet til. Staten og samfunnet snakker ofte om den økonomiske kostnaden med mislykket integrering. For oss i Vardmodellen er den menneskelige kostnaden størst. Mislykket integrering koster samfunnet veldig mye i form av trygdeutbetalinger, tapte skatteinntekter, helsetjenester og kriminalitet, men størst av alt er den menneskelige kostnaden i tapt livskvalitet, tapt helse, utenforskap og at hvert menneske ikke får realisert sitt potensial. Her tror jeg Vardmodellen kan utgjøre en forskjell både for barna og familien.
