En mann i avgang – men minnene lever

Skrevet av Egil Severeide

Cupfinalelaget 1962: Bak fra venstre: Øyvind Sande, Harald Bersaas, Per Sønstabø, Øyvind Risanger, Egil Andersen, Karsten Mortveit. Foran: Sigurd Odland, Dagfinn Aspen, Reidar Olsen, Arne Pensgård, Jan Hessen

Nå må du skyta, mann, brølte eg inni meg. Egil sto jo bara der og trippa. Sko han aldri skyta? Så hørte eg «Svarta Rudolf», og sekundet ittepå dundra han ballen i mål.

Unison latter fra benken i peisestua i Vard-huset. En oppglødd Øyvind Risanger gjenopplever de dramatiske sekundene en regntung oktoberdag i 1962, da Vard skrev seg inn i historiebøkene.

Egil Andersen, mannen som titt og ofte tok «Svarta Rudolf» i sin munn da det spisset seg til, hadde nettopp gitt haugesunderne 2-1 ledelsen mot Rosenborg i seminfinalen på selveste Lerkendal. Et resultat som holdt seg kampen ut og sørget for at et lag fra lille Haugesund, for andre året på rad, kom helt til cupfinalen på Ullevål.

Karsten Mortveit gikk bort tidligere i høst. Han var en farlig angrepsspiller

Det er lenge siden nå. Faktisk 58 år siden. Og karene som sto for bragden er blitt færre. Denne høsten gikk nok en av dem bort: brannmannen Karsten Mortveit, som ble helt da han sikret 2-1 seier mot selveste Fredrikstad på Haugesund Stadion en sen septemberdag i 1962..

Karsten, indreløperen med den lumske skuddfoten, ble 80 år gammel. Han døde i slutten av august i år etter lengre tids sykdom.

Historien

Det er litt rart, dette med historie. Vi satt en gjeng og forsøkte å rekapitulere finalelagene fra Haugesund oppgjennom årene. Det var ikke mange som husket navn fra 2000- tallet. Men kom igjen med Vard 1962. De er nærmest blitt ikoniske, de gutta. Reidar Olsen, Pensgården, Sønstabøen, Bersaasen, Risangeren..

Nå er de blitt skikkelige veteraner. Jeg har samlet et knippe av dem til en matbit og litt småprat på Vard-huset denne mandagen.

Fra finalelaget er det åtte gjenlevende. Reidar Olsen, Per Sønstabø, Dagfinn Aspen, Sigurd Odland, Øyvind Sande, Harald Bersaas, Egil Andersen og Øyvind Risanger. Samt reserve, som det het den gang: Rolf Krohnstad Johnsen.

Karsten Mortveit, Jan Hessen, Arne Pensgård og keeperreserven Odd Alendal er gått bort. Det er også Hans Døsen, som spilte regelmessig, men som var skadet i semifinalen og finalen. Leif Kristoffersen, Kåre Thordal og Halvor Eielsen var også med som reserver i en del kamper. Av dem er bare Leif Kristoffersen gjenlevende.

I sofaen denne høstdagen er følgelig fem spillere og en reserve på plass for hyggelig mimring. Sigurd Odland er eldst, midtbanedynamoen er 86 år gammel nå. Harald Bersaas er blitt 81, Per Sønstabø 79, Dagfinn Aspen 78, Øyvind Risanger 77 og yngstemann Rolf Johnsen er «bare» 76.

Sigurd Odland, «bulldoseren» på midtbanen

Rullestol

Dagfinn Aspen sitter i rullestol, men behersker teknologien, og manøvrerer seg fram og tilbake på en imponerende måte. Dagfinn ble lam etter en mageinfeksjon for vel seks år siden. De andre gutta ser ubeskjedent friske ut. Bortsett fra de som regelmessig frekventerer Vard-huset, er det lenge siden de har sett hverandre.

Og de setter umåtelig pris på denne formiddagsstunden, der drøsen går lett og latteren ljomer mellom veggene i peisestua.

Det slår meg hvor magisk det må ha vært for denne alminnelige guttegjengen i en fredelig by på Sørvestlandet å plutselig bli superstjerner. Ennå har de trolig Norgesrekorden i publikumsoppslutning i cupen. Tenk deg: rundt 80.000 mennesker så disse amatørene i rødt og blått slå seg fra første runde til finalespill på Ullevål i 1962.

Her er statistikken:

1. runde:	Fana – Vard	0 – 7	1 068
2. runde:	Vard – Odda	6 – 0	827
3. runde:	Djerv Bergen – Vard	0 – 6	856
4. runde:	Vard – Eik	3 – 0	7 175
5. runde:	Vard – Fredrikstad	2 – 1	14 193
6. runde:	Rosenbord – Vard	2 – 3	24 591
7. runde:	Gjøvik-Lyn – Vard	0 – 2	31 157
Sum:			79 863

(Kilde: Alf Henden: Haugesundsfotballen i hundre, 2008)

Pussig nok er minnene fra selve finalen nokså vage. Det kan ha noe med resultatet å gjøre. Men alle husker en episode: Hvor surt det var å stå igjen på matta og se hvordan Gjøvik-Lyn-supporterne storme banen og se laget sitt motta Kongepokalen og pokal til hver enkelt spiller, mens de tapende finalistene ikke fikk en eneste oppmerksomhet.

– Det samme skjedde i 1975, minnes Per Sønstabø, som opplevde å spille to cupfinaler og tape dem begge. -Men etter den finalen tok Vard affære, og siden har også tapende finalister fått være med på avslutningsseremonien.

Semifinalen

Øyvind Risanger, liten og lett, men målfarlig!

Men ellers er det semifinalen mot Rosenborg som praten går mest om. Om det voldsomme folkehavet, om den nervøse stemningen i garderoben, den dyvåte matta som spiste krefter av spillerne. Øyvind Risanger, for eksempel, hadde driblet seg forbi hele Rosenborgforsvaret og var på vei mot mål i ekstraomgangene, da han rett og slett sank sammen og ikke orket å pirke ballen over målstreken. Så dødstrett var han..

Og om lompeskuddet til Jan Hessen, som resulterte i en kjempetabbe av Rosenborg-keeperen og mål til Vard. Og seiersrusen da fløyta gikk, og den massive velkomsten spillerne fikk da de ankom hjembyen.

Det vil si; laget fikk ikke lov å komme direkte til Haugesund. Etter flyturen fra Trondheim til Stavanger, gikk turen med «nattruta» til Kopervik. Og derfra ble heltene kjørt i buss til Haugesund og senere Hotel Saga- eskortert av brannbil med sirener, som fikk folk langs vegen til å lure på om det var brutt ut krig..

På terrassen ved Hotel Saga ventet tusenvis av bypatrioter med ordføreren i spissen på å hylle heltene sine. Øyvind Risanger minnes godt sjefen sin, trykkerieier Ludvig Eriksen, som kom ekstatisk småløpende etter den lille spissen med en lakonisk beskjed: Du trenger ikke komme på jobb i morgen, Øyvind. Du kan godt ta deg fri….»

Eventyr

Dette, kjære lesere, er altså et eventyr – skapt av og for vanlige arbeidsfolk. Logistikkarbeideren Sigurd Odland, boktrykkeren Øyvind Risanger, HMV-arbeideren Reidar Olsen, tankbestyreren Arne Pensgård, lærerstudenten Dagfinn Aspen, pølsemakeren Rolf Johnsen, typografen Harald Bersaas- og militaristen Per Sønstabø. Unggutten som fikk oppleve moroa på avstand.

For da Haugesund tok imot sine helter i bygatene denne sene søndagskvelden 7. oktober, var Per Sønstabø på vei til militærleiren i Oslo. Han voktet Kongen i gardistuniform utenfor Slottet, og minnes at det var et svare strev å få fri til kampene.

– Ja, det var ikke lett å få perm. Heller ikke til de viktigst cuprundene. Og så husker jeg det var en rar følelse å bane seg vei inn i militærforlegningen etter Rosenborg-kampen og gjøre seg klar til vakt, vel vitende om at lagkameratene ville få DEN velkomsten i hjembyen, sier Per Sønstabø.

Han er et kapittel for seg selv i byens fotballhistorie. En av ytterst få med A-landskamp for Norge, en gudbenådet stopper og publikumsfavoritt med alle sine påfunn under kampene. Per stoppet på 527 A-kamper for Vard og delt andreplass på Adelskalenderen.

Peer Sønstabø og Harald Bersaas spilte begge med det norske flagget på brystet

Per spilte normalt høyre back, og fikk en stor utfordring da den «vanlige» midtstopperen Hans Døsen ble skadet før kampen mot Rosenborg.

-Det var uvant, jeg var nervøs, for jeg skulle spille mot storscoreren John Krogh. Men det gikk fint, jeg trivdes godt i midten, sier Per, som overlot høyreback-plassen til Dagfinn Aspen. En riktig sprintertype..

– Det va kje mange som sprang fra Dagfinn, minnes Harald Bersaas.

Fem tapte krigsår

Vi kommer heller ikke utenom tredjemann i forsvarsrekken, venstrebacken Arne Pensgård. Minnene om en gråtende lagkaptein i garderoben etter Rosenborg-kampen sitter spikret. Der satt den 40 år gamle, tynnhårete lagkapteinen, som debuterte på A-laget i 1937 og som mistet fem år med fotball under krigen fra 1940-1945, og var klar for cupfinale på Ullevål!

Arne gav seg ikke før han hadde spilt 527 kamper, og toppet Adelskalenderen inntil Kolbein Oddenes passerte 529 kamper en generasjon senere. Han må ha hatt fotballskoene på fram til tiårsskiftet 1960/70, for jeg mener bestemt å ha spilt med Arne i en av mine første år som A-lagsspiller i Vard i dette tidsrommet.

16 kretskamper for Rogland står han oppført med. Mange mente at han kunne vært landslagsspiller, hvis han hadde spilt for Viking. Men for Arne Pensgård var det bare Vard…

Keeperlegenden

Reidar Olsen, en ruvende keeper som ble semiproff i USA

Men det spørs om ikke mannen i mål var den som betydde mest for Vard 1962 og lagets seiersrekke. Reidar Olsen, kraftkaren fra Djupaskar, som senere spilte proff i USA og virkelig ruvet mellom stengene. Uredd, svær og kraftig og med knyttnever store som stekepanner, tok han det som kom av skudd og innlegg.

Noen år etter finalen fikk Reidar lyst på et nytt eventyr- proffspill i USA.

– Det var Per Grønningen, som selv hadde spilt halvprofesjonell fotball i USA, som overtalte meg til å bli med til Chicago og spille fotball for NAF (Norwegian American Fotballclub) i 1965. Her fikk jeg to flotte år i Chicago Mustangs, forteller Reidar i et tidligere intervju med Edvard Sternhoff. På grunn av brorens begavelse var Reidar forhindret fra å møte oss denne gangen.

Vi spilte i en landsomfattende serie

– men selv om det var mange dyktige spillere på lagene, fenget ikke fotballen interessen blant amerikanerne den gangen. Fotballen sto helt i skyggen av basketball, baseball, amerikansk fotball og ishockey.

Laget vårt besto av mange gode spillere fra både Europa og Sør-Amerika, og treningsforberedelsene var det ingenting å si på. Vi var en måned i Chile, en måned i Florida, en måned i Europa og kombinerte trening med kamper mot gode lokale lag, før den nord-amerikanske serien startet.

En av de kampene jeg husker best er serieoppgjøret mot San Diego. De hadde brasilianeren Vava, verdensmester med Brasil i 1958 og 1962, som sin store stjerne. To ganger fikk Vava prøve seg fra straffemerket; begge gangen reddet jeg, minnes Reidar Olsen som hadde Tsjekkoslovakias VM-keeper fra 1964 (tsjekkerne tok sølv) som keepertrener.

Her er noen av de gjenlevende cupfinaleheltene på beslk i Vard-hallen.
Foran: Per Sønstabø, Dagfinn Aspen, Øyvind Risanger.
Bak: Rolf Krohnstad Johnsen og Harald Bersaas

Systematikk

Gutta i sofaen sender også noen takknemlige tanker til trener Arvid Jakobsen, som innførte systematikk i treningsøktene på 60-tallet.

Vi trente to ganger i uka

Tirsdag på Flotmyrbanen og torsdag i Skåredal pluss kampen i helgene. Alltid på søndag klokka kvart over ett.

Arvid tvang oss til å løpe mye mer enn før- særlig i vinteroppkjøringen. Det var mange harde økter i Djupadalen, minnes Per Sønstabø, som, når sant skal sies, aldri har hatt særlig sans for krafttappende treningsøkter. (Hører du historier om en som manglet under intervalløktene på en søkkvåt Flotmyrbane og heller lurte seg vekk bak lyktestolpene er Per Sønstabø et godt tips, red.anm.)

Om det ikke ble mye hederstegn og offisiell festivitas på Vard-guttene etter finalen og 2-0 tapet for Gjlvik-Lyn, er det en begivenhet som huskes godt blant karene på Vard-huset: turen til Belgia sesongen etter.

– Velferdsorganisasjonen for sjøfolk inviterte oss til å spille noen kamper mot skipslag i Antwerpen, og hele laget hadde noen fantastiske dager der nede, minnes veteranene. De humrer over historier som neppe egner seg for historiebøkene og noen som skapte vennskap på tvers av landegrensene.

Cupfinalelaget 1962:
Bak fra venstre: Øyvind Sande, Harald Bersaas, Per Sønstabø, Øyvind Risanger, Egil Andersen, Karsten Mortveit.
Foran: Sigurd Odland, Dagfinn Aspen, Reidar Olsen, Arne Pensgård, Jan Hessen

Og vennskapet som ble så tett og sterkt gjennom jubelsesongen i 1962 pleies ennå- om enn i mer distanserte former. Et møte som dette er en aldri så liten påminnelse om at gode relasjoner aldri dør. Og selv om tiden går og de som opplevde stemningen i garderoben i Rosenborg, eller fikk æren av å bli båret på gullstol ut av Stadion etter kvartfinalen mot FFK, blir færre, vil minnene leve videre.

Og kanskje virke som en inspirasjon og påminnelse til nye og ungdommelige Vard-spillere om at alt er mulig.

Alt er faktisk mulig.

← Tidslinje og bildekvalkade: Vardmodellen 25 år

For me har jo alle minnene, og trøste oss med det.. →

Annonse