Unison latter fra benken i peisestua i Vard-huset. En oppglødd Øyvind Risanger gjenopplever de dramatiske sekundene en regntung oktoberdag i 1962, da Vard skrev seg inn i historiebøkene.
Egil Andersen, mannen som titt og ofte tok «Svarta Rudolf» i sin munn da det spisset seg til, hadde nettopp gitt haugesunderne 2-1 ledelsen mot Rosenborg i seminfinalen på selveste Lerkendal. Et resultat som holdt seg kampen ut og sørget for at et lag fra lille Haugesund, for andre året på rad, kom helt til cupfinalen på Ullevål.
Det er lenge siden nå. Faktisk 58 år siden. Og karene som sto for bragden er blitt færre. Denne høsten gikk nok en av dem bort: brannmannen Karsten Mortveit, som ble helt da han sikret 2-1 seier mot selveste Fredrikstad på Haugesund Stadion en sen septemberdag i 1962..
Karsten, indreløperen med den lumske skuddfoten, ble 80 år gammel. Han døde i slutten av august i år etter lengre tids sykdom.
Historien
Det er litt rart, dette med historie. Vi satt en gjeng og forsøkte å rekapitulere finalelagene fra Haugesund oppgjennom årene. Det var ikke mange som husket navn fra 2000- tallet. Men kom igjen med Vard 1962. De er nærmest blitt ikoniske, de gutta. Reidar Olsen, Pensgården, Sønstabøen, Bersaasen, Risangeren..
Nå er de blitt skikkelige veteraner. Jeg har samlet et knippe av dem til en matbit og litt småprat på Vard-huset denne mandagen.
Fra finalelaget er det åtte gjenlevende. Reidar Olsen, Per Sønstabø, Dagfinn Aspen, Sigurd Odland, Øyvind Sande, Harald Bersaas, Egil Andersen og Øyvind Risanger. Samt reserve, som det het den gang: Rolf Krohnstad Johnsen.
Karsten Mortveit, Jan Hessen, Arne Pensgård og keeperreserven Odd Alendal er gått bort. Det er også Hans Døsen, som spilte regelmessig, men som var skadet i semifinalen og finalen. Leif Kristoffersen, Kåre Thordal og Halvor Eielsen var også med som reserver i en del kamper. Av dem er bare Leif Kristoffersen gjenlevende.
I sofaen denne høstdagen er følgelig fem spillere og en reserve på plass for hyggelig mimring. Sigurd Odland er eldst, midtbanedynamoen er 86 år gammel nå. Harald Bersaas er blitt 81, Per Sønstabø 79, Dagfinn Aspen 78, Øyvind Risanger 77 og yngstemann Rolf Johnsen er «bare» 76.
Rullestol
Dagfinn Aspen sitter i rullestol, men behersker teknologien, og manøvrerer seg fram og tilbake på en imponerende måte. Dagfinn ble lam etter en mageinfeksjon for vel seks år siden. De andre gutta ser ubeskjedent friske ut. Bortsett fra de som regelmessig frekventerer Vard-huset, er det lenge siden de har sett hverandre.
Og de setter umåtelig pris på denne formiddagsstunden, der drøsen går lett og latteren ljomer mellom veggene i peisestua.
Det slår meg hvor magisk det må ha vært for denne alminnelige guttegjengen i en fredelig by på Sørvestlandet å plutselig bli superstjerner. Ennå har de trolig Norgesrekorden i publikumsoppslutning i cupen. Tenk deg: rundt 80.000 mennesker så disse amatørene i rødt og blått slå seg fra første runde til finalespill på Ullevål i 1962.
Her er statistikken:
1. runde: | Fana – Vard |
0 – 7 |
1 068 |
2. runde: | Vard – Odda |
6 – 0 |
827 |
3. runde: | Djerv Bergen – Vard |
0 – 6 |
856 |
4. runde: | Vard – Eik |
3 – 0 |
7 175 |
5. runde: | Vard – Fredrikstad |
2 – 1 |
14 193 |
6. runde: | Rosenbord – Vard |
2 – 3 |
24 591 |
7. runde: | Gjøvik-Lyn – Vard |
0 – 2 |
31 157 |
Sum: |
79 863 |
(Kilde: Alf Henden: Haugesundsfotballen i hundre, 2008)
Pussig nok er minnene fra selve finalen nokså vage. Det kan ha noe med resultatet å gjøre. Men alle husker en episode: Hvor surt det var å stå igjen på matta og se hvordan Gjøvik-Lyn-supporterne storme banen og se laget sitt motta Kongepokalen og pokal til hver enkelt spiller, mens de tapende finalistene ikke fikk en eneste oppmerksomhet.
– Det samme skjedde i 1975, minnes Per Sønstabø, som opplevde å spille to cupfinaler og tape dem begge. -Men etter den finalen tok Vard affære, og siden har også tapende finalister fått være med på avslutningsseremonien.
Semifinalen
Men ellers er det semifinalen mot Rosenborg som praten går mest om. Om det voldsomme folkehavet, om den nervøse stemningen i garderoben, den dyvåte matta som spiste krefter av spillerne. Øyvind Risanger, for eksempel, hadde driblet seg forbi hele Rosenborgforsvaret og var på vei mot mål i ekstraomgangene, da han rett og slett sank sammen og ikke orket å pirke ballen over målstreken. Så dødstrett var han..
Og om lompeskuddet til Jan Hessen, som resulterte i en kjempetabbe av Rosenborg-keeperen og mål til Vard. Og seiersrusen da fløyta gikk, og den massive velkomsten spillerne fikk da de ankom hjembyen.
Det vil si; laget fikk ikke lov å komme direkte til Haugesund. Etter flyturen fra Trondheim til Stavanger, gikk turen med «nattruta» til Kopervik. Og derfra ble heltene kjørt i buss til Haugesund og senere Hotel Saga- eskortert av brannbil med sirener, som fikk folk langs vegen til å lure på om det var brutt ut krig..
På terrassen ved Hotel Saga ventet tusenvis av bypatrioter med ordføreren i spissen på å hylle heltene sine. Øyvind Risanger minnes godt sjefen sin, trykkerieier Ludvig Eriksen, som kom ekstatisk småløpende etter den lille spissen med en lakonisk beskjed: Du trenger ikke komme på jobb i morgen, Øyvind. Du kan godt ta deg fri….»