– Drivkraften er å bidra til å skape gode mennesker

Skrevet av Espen Løvvik

Katrine Marie og Erik er foreldre til fire og har begge lederjobber, som til tider er tidskrevende. Store deler av fritiden de har til overs bruker de på Vard-jenter og Vard-gutter.

Eirik og Katrine

Katrine Marie og Erik er foreldre til fire og har begge lederjobber, som til tider er tidskrevende. Store deler av fritiden de har til overs bruker de på Vard-jenter og Vard-gutter.

Erik Nesse er én av disse fedrene som går rundt i coach-jakke og er involvert i ett eller flere lag i barne- og ungdomsavdelingen. Katrine Marie Haga Nesse er blant disse foreldrene som har hovedfag i stå på sidelinjen og heier fram sine egne og andres unge, håpefulle.

– Altså, vi må jo være ærlige. Vi hadde nok ikke brukt så mye tid av fritiden på Vard hvis det ikke var for at vi har så himla mange unger, ler Katrine.

Ekteparet Haga Nesse har fire av slaget. Tre gutter og ei jente.

– Det begynte da eldstemann var liten. Han er snart 20 år. Jeg tipper det var 2006 jeg dro i gang det første laget. Så har det ballet på seg etter hvert. Akkurat nå er jeg trener for G14 og J14. Og så er jeg med som sjåfør og supporter rundt U20-laget, forteller Erik.

46-åringen har selv bakgrunn fra Vard. Med Nesse-far og Nistad-mor, var ikke det unaturlig. En talentfull angrepsspiller på 80- og 90-tallet, med et knippe A-kamper på samvittigheten. Men noen trenerambisjoner eller drømmer har han aldri båret.

– Siden jeg startet med guttelaget i 2006, har jeg alltid vært bestemt på at jeg gir meg som hovedtrener når de kommer opp i ungdomsskolealder. Da får andre overta hovedansvaret. Jeg har heller ingen trenerkurs. Det er flott at unge Vard-gutter og Vard-jenter har en drøm om å bli best, men det er ikke det som driver meg, påpeker Erik.

– Hva er det som driver deg da?

– Først og fremst synes jeg det er kjekt. I tillegg til å få følge mine egne barn, får jeg være med på å bidra til å skape et godt miljø for andres barn. Være med på å gi dem en god oppvekst i en sunn og sosial arena som fotball er. Hvis det er noe som driver meg, må det være at jeg forhåpentligvis kan bidra til å skape gode mennesker. Jeg har selv hatt en sånn oppvekst i Vard og ønsker at mine barn og deres venner skal få oppleve noe av det samme. Hvor de gjerne får venner for livet.

Det blåser kraftig utenfor når vi møter ekteparet inne i peisestuen på Vardhuset en torsdag ettermiddag i november. Så kraftig at både jente- og guttelaget til Erik måtte avlyse utendørstreningen.

– Det er veldig sjelden vi avlyser treninger, men nå fikk vi alle fall tid til intervjuet, flirer Erik.

– Hender det at du angrer på at du har tatt på deg alle disse vervene når det regnet sidelengs og vinden og kulden pisker?

– For å være ærlig, nei. Utfordringen er heller å rekke treningen. Ikke alltid så enkelt å komme seg hjem fra jobb og komme i tide til den første treningen, men jeg er heldigvis ikke alene. Noen av lagene har jeg hatt alene helt fra starten, men etter hvert blir det flere foreldre med. Mange gode hjelpere. Og når jeg først kommer på banen i ruskevær og blir møtt av fullt oppmøte og steinklare unger, er det jo bare gøy, beskriver Erik.

Katrine bekrefter.

Jeg har aldri hørt Erik si at han helst skulle vært hjemme i stedet for å gå på trening.

Når vi først har en kommuneoverlege på indre bane, må vi få noen faglige betraktninger rundt det å være en del av et fotballag.

– I et folkehelseperspektiv har du jo selvsagt den fysiske aktiviteten, men den aller viktigste faktoren for god helse er å være en del av et fellesskap. En plass å høre til, hvor alle er inkludert og du lærer gjennom spill og samhold. I tillegg bygger det vennskap og barna får med seg gode verdier, forklarer Katrine.

Erik er tett på dette felleskapet i hverdagen. Katrine synes også det er gøy å være tett på. Er gjerne den første av foreldrene som melder seg til å overnatte med laget på turneringer.

– Det blir ikke alltid like godt mottatt av mine egne at mamma skal overnatte, ler hun.

Hun var inne på det i starten, at de neppe hadde vært så aktive rundt Vard hvis det ikke var for at barna spiller fotball.

– Vi bestemte oss tidlig. Skal vi få vært med barna våre, må vi være der de er. Og når det først ble fotball, sørget vi for at det ble Vard. Vi kommer fra Vard-familier begge to, sier Katrine, som er i slekt med én av klubbens største legender, Arne Pensgård.

– Har det bare vært fotball for barna deres?

– Nei, nei. De har vært innom andre idrettslag og kulturareaner også. Han ene sønnen vår holdt på med orientering i en rekke år. Vi har vært veldig bevisst på å ikke gjøre forskjell og har flere år på baken som trenere i orientering. Det viktigste er å være til stede i barna liv, presiserer hun.

Selv om hoveddrivkraften til Erik er å trene barn og bidra til at de får en fin oppvekst og gode opplevelser, håper og tror han at han kan være med på avle mennesker som kan gjøre en jobb for Vard på sikt.

– Når jeg ser tilbake på lagkameratene mine fra barne- og ungdomstiden, er det mange av dem jeg møter igjen i Vard i dag. Som trenere, supportere eller i styre og stell. Det er sånn som skaper klubbkultur. Mennesker med kjærlighet til klubben de vokste opp i, som nå tar med seg sine barn til klubben. Forhåpentligvis vil flere av dem jeg trener gjøre det samme når de en dag får barn, sier Erik.

Jeg er vel egentlig mer opptatt av å skape mennesker med klubbtilhørighet enn A-lagsspillere.

– En idrettsklubb er avhengig av frivilligheten. Det er ekstremt viktig for å få klubbdriften til å gå rundt. Hvis vi indirekte kan bidra til det på sikt, blir jeg fornøyd.

← Til forsiden

Sweet colour red! →

Annonse